Hva hvis fastlegen ikke fantes?

Holgeir Skjeies kronikk om fastlegen ble publisert i Fædrelandsvennen mandag 7.mai. Les den i sin helhet her.

Jeg liker ikke ordet fastlege. På meg virker ordet som om jeg er bundet til en pasient slik som husmennene var. Men ordet har festet seg. Og hva det er blitt, kan jeg gå med på. En lege som er der, blir der, og som følger deg og ditt, deg og dine.

De fleste ser jeg ikke ofte. De fleste er friske. Men alle blir syke. En gang i blant. Som regel ordnes det på fastlegekontoret. Av og til må du på sykehuset, og jo eldre du blir, jo oftere må du dit. Men nitti prosent av alle vanlige, polikliniske konsultasjoner mellom befolkningen og legene i det norske helsevesen foregår på fastlegekontorene og på legevakten. Ti prosent på sykehusene og hos private spesialister.

Det er fem tusen syv hundre av oss. Fjorten og et halvt tusen i spesialisthelsetjenesten. Vi er der for sykemeldingene, for oppfølgingen, for trøsten og for forklaringen når teknikken på sykehusene blir for mye. Vi er der for ungene dine, for de reseptene som ingen fikk med seg at du måtte ha og for den ekstra samtalen du trenger fordi vi kjenner deg. For dialogmøtene eldste sønnen hadde når han var både deprimert og sykmeldt. For graviditetskontrollene av etterslekta, for ryggsmertene, for blodtrykket, for pustevanskene, for øyekatarren til barnebarnet og for føflekken vi skjærer bort på skiftestua. For morfinpumpa når det hele er over og det gjør vondt, og du skal gå verdig ut av livet.

Men noe har skjedd de siste årene. Arbeidsmengden vokser ukontrollert. Fastlegene jobber nå i gjennomsnitt 55,6 timer i uken, 25 prosent jobber mer enn 62 timer og 10 prosent mer enn 75 timer, ifølge Helsedirektoratets undersøkelse over fastlegers arbeidsvilkår 2017/2018. Og alle fastleger under 60 år har vaktplikt i Kristiansand. Kveld, helg, høytid.

Samhandlingsreformen (St.meld. nr. 47 (2008-2009)) var en god intensjon som i løpet av få år viste seg å være noe helt annet. Den var et forsøk fra Staten på å begrense galopperende utgiftsøkninger i spesialisthelsetjenesten ved å overføre oppgaver fra sykehusene til primærhelsetjenesten i kommunene.

Fra fastlegens ståsted var det en eneste stor overføring til oss av unødvendige rutineoppgaver sykehusene tidligere hadde gjort. Vi fikk ingen økonomisk, tidsmessig eller personellmessig kompensasjon. Pasientlistene forble like lange, arbeidsdagene enda lengre.

Til de sykemeldte hos NAV skal det dokumenteres og møtes i større og større grad. Fastlegen skal delta i tverrfaglige møter og ansvarsgrupper for alle sine komplekse pasienter i kommunen. Så er det førerkortattester, forsikringssaker, attføringssaker, vergesaker, barnevernssaker, pleiesøknader, skoleattester, skolefraværsattester, legemiddellister. Dette er gode intensjoner, men veien til helvete er som vi vet brolagt med de samme gode intensjonene. Lurer du på hvorfor det er ventetid til fastlegen? Eller telefonkø?

Fastlegekorpset forvitrer. Forgubbes. En altfor stor andel av oss nærmer seg seksti eller er over det. Rekrutteringen svikter radikalt hos de unge legene. Selv store byer som Kristiansand sliter med å få søkere til gode stillinger. Det har blitt mindre lønnsomt å være fastlege kontra sykehuslege, det er blitt et hav av nye oppgaver og ansvar. Medisinstudenter er smarte folk, de ser hvor vinden blåser og de søker ikke allmennmedisin. Nesten ingen søker allmennmedisin.

Det kan hende det er villet politikk. Fastlegene har vært det norske helsevesens portvokter for at alle skal få det de trenger i et offentlig finansiert helsevesen, og de har tatt den oppgaven alvorlig. Vi fordeler og vi prioriterer, uavhengig av lommebok. Sterke krefter ønsker privatisering, forsikringsbaserte løsninger, hvor den som har penger har krav. Fastlegen har stått som en garantist for det egalitære helsevesen.

Helseminister Bent Høie har sittet ved Kongens bord i snart fem år og bivånet forvitringen av fastlegeordningen uten å løfte en finger. Kanskje det er de private løsningene som frister. Et offentlig fastlegekorps som svikter under vekten av alt de skal bære, er et godt argument for private helsetjenester.

Fastlegene er lut lei av arbeidsoppgaver vi ikke har bedt om og som hindrer oss i å gjøre det vi skal gjøre. Vi er ikke sekretærer og ikke kontorister, hverken for sykehusene, for NAV, for forsikringsselskapene eller for den saks skyld det kommunale byråkratiet. Vi er allmennmedisinere på de premissene vårt eget fag, allmennmedisin, hviler i.

Vi trenger vanlige arbeidstider, kortere pasientlister og en stopp i overføring av unødvendige sekretæroppgaver for spesialisthelsetjenesten. Vi trenger tid til å møte våre pasienter i samtale, diagnostikk og behandling. En åpen praksis – en doktor i nærheten.